Tallenes tale kan være skremmende.

Macaque in the trees
Svetlana Dudaitiene

Tallenes tale kan være skremmende. Statistikk fra Bufdir viser at nesten hvert fjerde barn har foreldre med psykiske lidelser som går utover daglig funksjonsevne. 8 prosent av barna har én eller to foreldre som misbruker alkohol. 15 prosent av norske menn og kvinner oppgir å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år. 1 av 10 barn vokser opp i fattigdom. Disse tallene viser at vi har alt for mange barn som på en eller annen måte er i en sårbar livssituasjon.

Det er skapt mange gode forebyggings-, opplysnings- og hjelpetiltak med tanke på barna bak disse tallene. Men hva vet vi egentlig om barns utfordringer i dag? Hvordan har tiltakene påvirket nærmiljøet til de sårbare barna? Blir flere sårbare barn sett og ivaretatt – enten de er pårørende eller direkte utsatte?

Blå Kors står bak oppfølgingsundersøkelsen «Barn i sårbare familier» som ble gjennomført av Ipsos høsten 2018. Formålet med undersøkelsen er å kartlegge utviklingen i holdninger til og handling overfor barn i sårbare familier. Undersøkelsen er en gjentakelse av undersøkelser med tilsvarende tematikk fra 2013 og 2015, og er en del av Blå Kors prosjektet «JEG SER». Målgruppen for undersøkelsen er personer 20 år og eldre.

Hovedfunnene i undersøkelsen viser at 50 prosent av oss voksne har vært bekymret for at et barn vi kjenner ikke har det bra hjemme.

Hovedfunnene i undersøkelsen viser at 50 prosent av oss voksne har vært bekymret for at et barn vi kjenner ikke har det bra hjemme. Denne andelen er redusert med 10 prosentpoeng siden 2015. Bør vi være glade eller bekymrede for nedgangen? Har barn generelt det bedre siden det er færre som er bekymret, eller bryr vi oss mindre?

Tallene gir et klart bilde av hvem som oftest er bekymret: eldre, kvinner, de som har kontakt med barn gjennom jobb og de som ikke har egne barn i alder 0-15 år. Andelen av de som har vært bekymret og som selv ikke har barn i alderen 0-15 er faktisk hele 19 prosent høyere enn for de med egne barn. Menn er generelt mindre bekymret enn kvinner (53 prosent mot 66 prosent). Respondenter i aldersgruppen fra 30 til 39 år har betydelig lavere skår på bekymring enn gjennomsnittet. Kan dette bety at eldre kvinner som jobber med barn, men som ikke (lenger) har egne barn i samme alder, har mer kapasitet til å se – og ikke minst til å gjøre noe overfor barnet?

Hvordan er jeg i møte med et sårbart barn?

Kan det også være at det er vanskeligere å se barn som sliter på grunn av hjemrelaterte utfordringer når man har egne barn? Hvorfor er menn sjeldnere bekymret for barn? Skyldes det at det er færre menn enn kvinner som jobber med barn? Eller er det generelt forskjell på hva menn og kvinner ser etter i møtet med barn? Vi vet ikke nok for å gi gode svar. Uansett er det viktigste å spørre seg selv: Hva er det med meg som gjør at jeg velger å se mine og/eller andre barn? Hvordan er jeg i møte med et sårbart barn?

Heldigvis er det flere enn før som velger å gjøre noe for barn når de først er bekymret. Likevel, tross en reduksjon på 8 prosentpoeng fra 2015, foretar så mange som hver tredje voksen seg ingenting ved bekymring. Blant de som har ikke kontaktet noen ved bekymring var andelen respondenter som har egne barn betydelig større (34 prosent mot 23 prosent) enn de uten barn. 1 av 5 tok ikke kontakt fordi de ikke visste hva de skulle gjøre, eller var redd for hva som ville skje med barnet. 37 prosent av de som ikke foretok seg noe var usikker på om det ville bedre situasjonen for barnet.

Av de som handlet tok de fleste, som tidligere, kontakt med skolen, barnevernet eller barnets foreldre. Samtidig viser tallene også at det er færre som velger å kontakte barnevernet enn ved forrige undersøkelse (18 prosent mot 22 prosent) og flere foretrekker å kontakte skolen (20 prosent mot 18 prosent) eller foreldrene (18 prosent mot 16 prosent). Disse tallene er ikke utenfor feilmarginen, og viser ingen betydelig endring. Samtidig kan de vise tendenser på hvilke handlinger som foretrekkes ved bekymring. Vi kan ikke svare på hva endringene skyldes, men vi registrerer at majoriteten (52 prosent) er uenig i påstanden om at barn i sårbare hjem får god nok hjelp fra det offentlige. Blant de som har kontaktet barnevernet ved bekymring for et barn, utgjør eldre personer over 60 år en betydelig større andel (35 prosent mot 18 prosent i gjennomsnittet). Samtidig, blant personer som ikke har vært bekymret for et barn, ville barnevernet (37 prosent) eller barnets foreldre (37 prosent) vært foretrukne kontaktpunkt ved bekymring for et barn. Det er en betydelig økning i andelen som ville tatt kontakt med barnets foreldre.

Undersøkelsen viser et bredt spenn av årsaker for bekymring. Konfliktfylt samspill mellom barn og foreldre, at barnet var mye alene og mangel på rene klær og utstyr er vanlige svar. Blant de som har vært bekymret oppga over halvparten mangelfull oppdragerfunksjon, etterfulgt av mangelfull følelsesmessig omsorg og tilsyn som årsaker for bekymringen. Hva forteller dette oss? Ser vi først toppen av isberget? Og tørr vi ikke å gå dypere?

Sårbare barn er forskjellige. Men de minste barna er mest sårbare.

Sårbare barn er forskjellige. Men de minste barna er mest sårbare. Omsorgssvikt påvirker barnets hjerne og fysiske utvikling og dermed hvordan framtiden vil forløpe seg. Det går faktisk an å falle fra videregående allerede i barnehagen! Forskning viser at jo tidligere den forebyggende innsatsen starter jo lavere blir statens velferds- og helsekostnader. Samtidig, jo tidligere barn begynner å gå i barnehagen, jo større muligheter har barn til å utvikle kognitive og motoriske funksjoner optimalt. Hvordan kan barn falle ut fra det normale livsløpet så tidlig?

Bufdir-tall viser at det i 2016 ble sendt inn og gjennomgått bekymringsmeldinger for 45 av 1 000 barn under 18 år. For barna fra 0 til 2 år er det tilsvarende tallet 36. Dette er langt lavere enn for de andre aldersgruppene under 18 år, hvor det ble registrert omtrent 46 meldinger pr. 1 000 barn og unge i hver av aldersgruppene. Barnehagen melder naturlig nok oftest bekymring om barn i barnehagealder. Det innebærer at selv om barnehagen de siste årene ikke har stått bak mer enn 5 prosent av alle meldinger, står de for 19 prosent av meldingene om barn fra 3 til 5 år. Barnehagen er dermed den viktigste melderen for denne aldersgruppen, etterfulgt av barnevernstjeneste (15 prosent) og politi (14 prosent). Barnehagen melder ofte om vold i hjemmet eller at barnet er utsatt for fysisk mishandling.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne at du er varm

Til sammen dreier 34 prosent av alle årsakene som oppgis i meldinger fra barnehagen seg om vold eller fysisk mishandling av barnet. Det er også en høyere andel av meldingene fra barnehagen som dreier seg om en mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep enn for resten av innmelderne. Disse svært alvorlige mistankene er forholdsmessig langt oftere innholdet i meldingene fra barnehagen enn fra skolen. Selv om skolen totalt sett oftere melder om bekymring, er andelen årsaker som dreier seg om vold 15 prosentpoeng lavere enn for barnehagen. Så barnehagen er viktig for å avdekke alvorlig omsorgssvikt i tidligst mulig alder!

Hvorfor legger vi ofte ikke merke til tegnene på mulig omsorgssvikt og hvorfor handler vi ikke før det viser seg at situasjonen er alvorlig? Har førstegangsfamilier bra nok oppfølging og tilbud om hjelpetiltak og veiledningstiltak før og etter fødselen? Har vi bra nok oppfølgingsrutiner og tilbud for familier som bestemmer seg for å ha barnet sitt hjemme så lenge det lar seg å gjøre? Vet vi nok om hvorfor de velger ikke å ha barnet sitt i barnehagen, og er disse grunnene alltid til det beste for barnet?

Sårbare barn er forskjellige. Men de minste barna er mest sårbare.

Hilde Jeanette Løberg skriver i bloggen til Blå Kors Borgestadklinikken og KoRus Sør: «Skal vi unngå at barn detter ut av videregående allerede i barnehagen, så må vi voksne ha mot til å se og evne til å handle. Vi må våge å ta innover oss barnets sårbarhet, angst og ensomhet. Vi må våge å se bakenfor barnets symptomer. Og vi må våge å stille spørsmål om hvordan det er bak hjemmets private vegger i foreldresamtaler.»

Det er viktig at alle som jobber eller møter barn i hverdagen har god nok kompetanse og verktøy til å møte det sårbare barnet og foreldrene på en raus måte. Et verktøy har vi alltid inni oss – et seende hjerte som gir oss mot til å snakke om det som er vanskelig og mot til å hjelpe. Som Halldis Moren Vesaas uttrykker det på en vakker poetisk måte i sitt dikt «Tung tids tale»: «Det hjelper da litt, nokre få forfrosne at du er varm».

Vil du vite mer om hvordan du kan bety en forskjell? Trykk på banneret nedenfor.

 

I media