– Det er et område der vi har lyktes relativt dårlig i forskningen. I studier klarer vi som regel å identifisere hvordan vi skal få barn til å oppføre seg mer sosialt eller mindre aggressivt, men vi har hatt vanskeligere for å vise hvordan man forandrer vennskapssituasjonen. Det vi først og fremst pleier å gjøre, er å skape mindre grupper der vi blander barn med gode sosiale ferdigheter, og som er inviterende overfor barn som står utenfor, med barn med mindre gode sosiale ferdigheter. Det går også an å skape øvelser for å trene på slikt som lekekoder og det å vente på tur.

– Det er en tøff utfordring for barnehagen. Men fordi enkelte studier viser at vi kan lykkes, må vi likevel forsøke. Det viktigste er å ikke legge ansvaret på det enkelte barnet. Det underliggende budskapet må ikke være at det er barnets ansvar å lære seg sosiale ferdigheter for å kunne få venner.

Forster mener at selvsagt er det enkelte som har behov for å lære de sosiale spillereglene, men hovedproblemet for personer som føler seg usikre i sosiale sammenhenger, er at de er for analyserende og kritiske til egen atferd. Det gjelder også små barn. Tankemønstret kan føre til at de blir for passive.

Også barnehagebarn kan ha slike kognitive forstyrrelser, noe som gjør at de kan oppfatte tvetydige situasjoner som mer negative enn barn som ikke er like tilbakeholdne. De tror kanskje at andre barn dømmer dem eller ikke vil leke med dem, selv om det kanskje ikke dreier seg om det i det hele tatt. Jo mer vi kan hjelpe disse barna til å slippe fokuset på seg selv, jo enklere blir det for dem å være sosiale. Det gjelder å oppmuntre en variasjon og en bredde av sosial atferd. Det er viktig å ikke være for instruktiv og si: «Sånn skal man oppføre seg når man leker» eller «Slik spør man om andre vil være med å leke.» I dag er vi dessuten klar over at barn har ulikt temperament. Vi må derfor formidle at alle er forskjellige.

Derfor bør vi begynne med å tenke over hvilke grupper barnet passer inn i. I hvilke sammenhenger får barnet mulighet til å utvikles? På mange måter er det selvsagt for de fleste førskolelærere. Men det er viktig å løfte fram sjenerthet som et personlighetstrekk, snarere enn et problem.

- Det viktigste er å unngå å legge ansvaret på det enkelte barnet

Samtidig kan det være vanskelig å avgjøre når sjenerthet risikerer å bli et problem og utvikles til en sosial fobi. Vi vet at tilbakeholdenhet i tidlig alder øker risikoen for sosiale problemer senere i livet. Samtidig vet vi også at flertallet av barn som er tilbakeholdne som små, ikke får problemer senere. Derfor må vi spørre oss: Virker det som om barnet har det bra her og nå?

Forster mener at problemet for disse barna er at de som regel dyttes inn i en sammenheng for raskt, noe som gir dem negative erfaringer og risikerer å befeste den sosiale angsten. Det er bedre å invitere disse barna inn ett skritt av gangen, uten å kreve. Når det gjelder barn som kanskje ikke prater i det hele tatt eller bare visker i kontakt med andre voksne, kan det handle om mer ekstreme tilfeller, som for eksempel selektiv mutisme.

– Men hvis det er barn som helst leker for seg selv og virker tilfreds med det, kan vi tenke at det handler om legningen og være fornøyd med det.

Det kan være kontroversielt å screene barnehagebarn for tidlig oppdaging av avvikende atferd eller kjente risikofaktorer. Noen er redd for at barn skal bli utpekt eller at man finner problemer fordi man leter etter dem. Men Forster er grunnleggende positiv til denne typen undersøkelser og ønsker at barnehagen i større utstrekning benyttet seg av screeninginstrumentet. Slike undersøkelser skal være orientert mot risiko- og beskyttelsesfaktorer som kan forandres, slik at de kan brukes som pedagogisk hjelpemiddel.

– Men det bør være en tydelig kobling mellom screening og hvordan en handler slik at koblingen blir funksjonell. Dårlig screening kan være å bare informere om en diagnose og deretter ikke fortelle hvordan man skal forholde seg til den. Når man dokumenterer noe er det derfor viktig ikke bare å måle barnets atferd, men i stedet reflektere og systematisk beskrive den innsatsen man har gjort og hva som har fungert.
Samtidig er det uenighet om verdien av tidlig påvisning av kjente risikofaktorer: fører det egentlig til tiltak som hjelper barnet? På et teoretisk plan er det mange studier på gruppenivå som viser betydningen av risiko- og beskyttelsesfaktorer for barns utvikling. Derimot er det få studier eller langtidsoppfølginger av forebyggende arbeid blant førskolebarn. Men Forster mener at tidlig påvirkning av slike faktorer burde hjelpe disse barna. Alternativet vil være å ikke gjøre noe i det hele tatt, til tross for faresignalene.

– Jeg har sett mange barn som har kommet til barnepsykiatrien og blitt der lenge. Til tross for tiltak, støttesamtaler med foreldre og barn samt møter med skolen, har problemet bare blitt verre. Regelmessig screening i førskolealder hadde kanskje gjort at man kunne satt inn virkningsfulle tiltak tidligere.

Det finnes barnehager der de har egne tilknytningspedagoger for å kompensere for barn med utrygg tilknytning. Fra adopsjonsforskningen vet vi at det går fint å knytte seg til andre voksenpersoner enn foreldrene. Jo flere voksne som er der for et barn som lider av mangel på nær kontakt, jo bedre. Spørsmålet er om barnehagepersonalet kan kompensere for mangel på nærhet og trygget fra foreldrene.
Forster forteller om en studie som har testet betydningen av den tidlige tilknytningen og undersøkt et spesielt gen som har betydning for hvor lettskremt man er. Studien viser at den tidlige tilknytningen hadde betydning for de barna som hadde denne genetiske sårbarheten. For de som ikke hadde den, hadde ikke tilknytningen noen som helst betydning. De klarte seg godt uansett.

–  Det er klart at det alltid er et poeng at foreldre er lydhøre og nærværende, men de skadelige effektene av å mangle noen å knytte seg til, gjelder ikke for alle barn. Det slående resultatet i denne studien var at tilknytningen ikke hadde noen som helst betydning – unntatt for dem som hadde den genetiske sårbarheten fra begynnelsen av.
Tilknytningsforskningen har også blitt kritisert for å være altfor deterministisk i den forstand at tilknytning er noe man enten har eller ikke har med seg fra barndommen. Forster mener at tilknytningsforskningen også blander sammen utrygg tilknytning og mangelfull omsorg.

– I stedet for å diskutere tilknytning, burde vi kanskje diskutere hvordan foreldre og barnet oppfører seg i samspill med hverandre. Det er mer fruktbart å se på dette som atferds- og samspillmønster som etableres tidlig og som er viktige, fordi de genererer mønstre som barna bruker senere i livet.
Som regel er det de teoretiske modellene og årsakssammenhengene forskerne er uenig om. Fra alle hold er det enighet om betydningen av nære og gode relasjoner og av positiv pedagogikk.

– Alle finner opp hjulet gang på gang. Motsetningene mellom psykodynamisk, KBT- eller tilknytningsforskning merkes mye mindre i det praktiske arbeidet.
Innenfor tilknytningsforskningen har det som har gitt best resultat vært betoningen av det konkrete samspillet, for eksempel ved å lage videopptak og bruke dem som underlag for å vurdere hvorvidt foreldrene er lydhøre overfor barnets signaler.

Det er mye forskning som handler om at negative hendelser, opplevelser og utsagn veier tyngre enn tilsvarende positive for hvordan vi har det. Evolusjonært har det vært meningsfullt å oppfatte trusler, og derfor er har det negative større betydning. Dette er årsaken til at vi bearbeider negative hendelser mer enn tilsvarende positive. Derfor må vi kompensere for dette og forsøke å legge vekten på det positive. En gammel tommelfingerregel sier at for at tilbakemelding skal være konstruktiv, må den bestå av 80 % positive kommentarer og 20 % negative. Det gjelder i alle relasjoner, i barnehagen og mellom voksne. Hvis man har tre ganger så mange gode dager som dårlige, har man det godt, viser studier.

- En konsekvens av forskningen kan bli at vi lar være å gjøre noe med konflikten fordi det negative veier så tungt. Jeg har sett barn som har alvorlige problemer på skolen, men der assistenter og personalet går på tå for ikke å provosere unødvendig, men det fungerer ikke i lengden, sier Forster.
For å ha en relasjon må man også ta tak i det negative. Det går heller ikke an å kompensere ved å si snille eller positive ting. Barn oppfatter hvis det låter falskt. Det er bedre å streve etter et naturlig samspill, gi oppmerksomhet og tid til barnet. Det å se barnet, være nærværende og ha en dialog rundt hva barnet tenker og gjør, er viktigere enn å rose.
[snakkeboble s. 35]

Overflatisk ros er som en neve potetgull, mens ektefølt interesse er mer som en neve havregryn.
– Det er gjort undersøkelser der man har spurt skoleelever hvem det er som får ros.  Mange svarte: «De som har problemer.» Hvem er det som får kritikk? «De som er flinke nok til å tåle det.» Da har jo ros og kritikk fått omvendt betydning. Barna gjennomskuer lærerens agenda.

Forster mener overflatisk ros er som en neve potetgull, mens ektefølt interesse er mer som en neve havregryn. Hva kan vi da gjøre for å få mer havregryn og mindre potetgull i barnehagen når det gjelder barn som sliter? Den viktigste enkeltstående forandringen barnehagen kan gjøre for å bedre situasjonen for disse barna er, ifølge Forster, å skape mindre grupper.

• Grunnen er ikke bare at dette støttes av forskningen, men også at det er mulig å fatte politiske beslutninger om det. Samtidig er det et bredt tiltak som har hjulpet mange barn. Forskningen viser at personaltetthet ikke har samme betydning som gruppestørrelse, særlig når det gjelder de tilbaketrukne og sjenerte barna.

Denne teksten er et utdrag fra Martin Forsters artikkel
i boken Barn som utfordrer, Pedagogisk Forum, 2015
Gjengitt med tillatelse fra forlaget.