Vi har nå jobbet 1,5 år med forskningsprosjektet psykisk helsefremmende barnehager. Problemet er ikke at vi mangler kunnskap om hva som er psykisk helsefremmende for barn – problemet er at vi ikke bruker kunnskapen til å løse utfordringene vi og barna våre står i. Det er så langt fra ord til hender.

Vi vet at høykvalitetsbarnehager blant annet handler om små barnegrupper, høy voksen-barn ratio, høyt utdannet personale og omsorgspersoner med høy grad av profesjonell relasjonskompetanse, og at de sterkeste effektene på barns psykiske helse er de prosessuelle kvalitetsindikatorene (Folkehelseinstituttet, 2014b). Hvordan tør vi da så mange steder å vente så tålmodige på bemanningsnormen? På vikarmidler fra første fraværsdag? Hvorfor roper vi ikke høyere? Hvorfor snakker vi ikke mer med foreldre om de utfordringene dette fører med seg, og at barna deres både trenger og fortjener mer? Heldigvis har vi et Barnehageopprør som har ført til et Foreldreopprør! Allikevel er det langt fra mange som engasjerer seg. Er det ikke veldig skuffende?

Som medmennesker, lærere og ansatte i barnehage og skole er vi forpliktet til å ha et reflektert forhold til den verden vi bringer videre til barna våre. Vi må ta bærekraftige pedagogiske valg! Klarer vi å ta innover oss at valgene vi tar akkurat her, akkurat nå, setter spor? Barnehage og skole må være alle barns frisone. Under profesjonell omsorg skal ingen ukultur sette preg på barnas hverdagsliv. Ingen, heller ikke vi som arbeider der, skal få omtale barnehagen som et sted der vi passer barn, ingen kan lenger si at det vil helst gå bra, og vi kan heller ikke hevde at de fleste barn tåler en trøkk, det har de ikke vondt av.  Barn har mye vondt – og de har vondt av mye. Som oftest er det de voksnes feil. Ikke minst er det alltid de voksnes ansvar. Å ta bærekraftige pedagogiske valg, handler om verdighet. Verdighet og livskvalitet, fra oss voksne – til barna og framtida.

Barna viser oss det hver eneste dag. Å være profesjonelle omsorgspersoner for de yngste barna våre er en ekstremt viktig jobb. Kanskje den viktigste noen kan ha. 

Så kjære foreldre, politikere og ansatte i barnehager og skoler: At vi tør!

Når vi vet hva som er psykisk helsefremmende, hvordan tør vi haste videre som om vi ikke vet?

Å la vær å gripe inn overfor det man innerst inne anser som galt eller skadelig for dem som berøres av konsekvensene, er det samme som å gi den gale handlemåten fritt spillerom – slik at det er den som blir atferdsanvisende i institusjonene og får oppmerksomhet i det offentlige rom. I kjølvannet av dette følger en uuttalt eller stilltiende oppfordring om etterfølgelse (Foros & Vetlesen 2015). Det finnes ingen verdighet og livskvalitet i denne tausheten. Å sitte stille i båten mens læringspresset øker for våre barn er en enorm ansvarsfraskrivelse av oss som er profesjonelle omsorgspersoner.

Legger vi forskningen på utviklingstraumer til grunn, står vi overfor en av vår tids store helseutfordringer, både samfunnsøkonomisk og menneskelig. Samfunnets største oppgave fremover bør derfor være å forebygge at barn utsettes for krenkelser og omsorgssvikt. Å ta denne oppgaven på alvor vil kreve helhjertet omprioritering av samfunnets felles midler, der vi må bruke mer ressurser på tidlig innsats. Det innebærer ikke minst å sikre at alle barn har trygge voksenrelasjoner, ikke bare i hjemmet, men også i barnehager og skoler. Vi bør derfor prioritere familie- og nettverksbaserte intervensjoner der flest mulig voksne har psykososial kompetanse (Ane Ugland Albæk og Mogens Albæk). Dét er et bærekraftig pedagogiske valg!

Først når vi har et bevisst forhold til barneperspektivet, blir barnehagen og skolen barnas arena – og deres frisone fra voksnes tankeløshet og ansvarsfraskrivelse. Fordi når de grunnleggende følelsesmessige behovene imøtekommes, når trygghet, lek og god omsorg finnes, da kommer alt det andre av seg selv. Den danske forskeren Thomas Gitz-Johansen sier det slik: Når man er trygg, kan man være nysgjerrig. Når man er utrygg kan man ikke det. Eller som Tor Levin Hofgaard, presidenten i Norsk Psykologforening, skriver det: 

Gjennom lek, samhandling og veiledning med andre barn og voksne lærer barn språk, sosiale regler og normer og selvregulering. Gjennom denne interaksjonen oppstår gryende identitet og selvforståelse. Dette er læring som grunnleggende sett er uatskillelig fra omsorg. Det myke fanget er bare begynnelsen på god omsorg. Å yte god omsorg krever høy kompetanse. God og riktig omsorg gir lærende barn. Det er ikke snakk om at vi trenger både omsorg og læring. Riktig omsorg er læring. At vi tør å fjerne leken fra barndommen!

Albert Schweitzer fikk Nobels fredspris i 1952. Han beskriver det som vår plikt som mennesker å møte andre slik: Etikk består i den indre trang til å møte all vilje til liv. (…) Det gode er å opprettholde og fremme liv; det onde ligger i å tilintetgjøre eller hemme liv.

Vår oppgave som profesjonelle omsorgspersoner er å fremme liv, ikke hemme det.

Skjervheim (1996) gjør et skille mellom introspeksjon og refleksjon, som kan bidra til å kaste lys over poenget vårt. Bør vi ikke, spør Skjervheim, først undersøke hvor vi selv står, før vi undersøker eller kritiserer andre? Hva tilbyr vi barna våre i barnehage og skole?

Gjennom introspeksjon så finner vi oss selv: Vi blir klar over oss selv i en viss tilstand. Gjør vi nok? Lærer vi fortsatt barna våre ordet "hjelp" på flere språk, men ikke hvordan de skal takle frykten for å bruke ordet når det trengs? Hva nå? Vi løfter blikket, ser oss selv i verden, i barnehagen og skolen, og spør nok en gang: Tar vi bærekraftige pedagogiske valg der vi er?

Vi mener tiden er overmoden. I hver dag ligger en forpliktelse, om bevissthet overfor hvilket enormt ansvar det er å være profesjonelle omsorgspersoner. Så ved å løfte blikket både innover og utover kan vi forhåpentligvis samle krefter, sammen med dere – og bli en tydeligere stemme på vegne av barna våre.

Er dere med? Vil dere gjøre en forskjell?