Har du hørt eller lest denne setningen: «Barnehagene er underrepresentert når det gjelder bekymringsmeldinger til barnevernet.» Har du hørt dette og tenkt «Det var ille, dette må vi gjøre noe med»? Jeg har selv stått i vanskelige barnevernssaker, meldt bekymring, gjennomført krevende samtaler og kjent det fysisk på kroppen døgnet rundt når slike ting står på. Hvis vi som står i dette i barnehagen skal kritiseres for å underrapportere bekymring, så skal det sannelig være basert på korrekt informasjon. Og det er det på ingen måte.

Vida Linn Karlsson skriver følgende på www.fontene.no: «…Men kun 5,5 prosent av bekymringsmeldingene i 2014 ble sendt inn av landets barnehager. Dette er lavt med tanke på antallet barn som er i barnehage, hvor mye tid de tilbringer der og at barnehageansatte skal ha kompetanse til å se barns utvikling på godt og vondt..» Jeg har dykket ned i SSB sine statistikkmoduler for 2017 og kan med en gang si at dette ikke stemmer. Ikke bare er det galt, det er riv ruskende galt.

Virkeligheten bak tallene
Hvordan kommer man så frem til 5 prosent? Jo, hvis man ser antall bekymringsmeldinger fra barnehagen opp mot det totale antall bekymringsmeldinger i hele aldersgruppen så står barnehagen for 5 prosent av disse. Problemet er bare at utvalget «hele aldersgruppen» er 0 – 12 år! Når ble det barnehagens ansvar å fange opp 11-åringer i nabolaget som trenger hjelp? Faktisk har barnehagene i 2017 meldt inn 806 bekymringer i aldersgruppen 6-12 år, men dette må selvfølgelig ikke trekkes inn når man skal vurdere om barnehagene underrapporterer eller ikke. Hva skjer så når man korrigerer for dette, altså fjerner de aldersgruppene som uansett ikke går i barnehagen? Vi får et helt annet bilde.
I undersøkelsen er det tre aldersutvalg som kan passe inn i barnehagen: 0-2 år, 3-5 år og 6-12 år. Hvis du tar med alle disse står barnehagen altså for 5%, men i aldersgruppen 6-12 år er det 23 386 saker, og de fleste av disse er åpenbart utenfor barnehagealder. For å få svar på om vi underrapporterer eller ikke, må denne aldersgruppen bort.
Dermed står barnehagen for 12,5% av bekymringsmeldingene. Så må vi se på gruppen 0-2 år. Barna begynner jo ikke i barnehagen før de er ett år, så noe er åpenbart galt her. Samtidig er det opplagt at man bruker tid på å bli kjent med barnet og familien, og man er kanskje ikke kommet til et punkt der man er bekymret før barnet er 1,5 år eller eldre og dermed på vei ut av denne aldersgruppen. Dette forklarer langt på vei hvorfor barnehagene kun står for 303 av totalt 6956 bekymringsmeldinger i aldersgruppen 0-2 år i 2017. Det er andre instanser som helsestasjon, barnevernet selv, familie og nabolag som fanger opp og melder bekymring i denne aldersgruppen. Dermed står vi igjen med aldersgruppen 3-5 år. Disse går beviselig i barnehagen, de aller fleste av dem. Hvordan står det så til her? I denne aldersgruppen har barnehagene flest bekymringsmeldinger av alle. Flere enn politi, flere enn leger og sykehus, ja flere enn barnevernstjenesten selv! Og barnehagenes prosentandel i denne aldersgruppen, de barna som faktisk går i barnehagen, er ikke 3%, ikke 5%, men 21,7%. Mer enn hver femte bekymringsmelding i denne aldersgruppen kommer fra barnehagen!

Hva er egentlig underrapportering?
Så kommer det andre viktige poenget: Når er det godt nok? Når kan vi si at barnehagen ikke bare gjør jobben sin, men gjør en forbilledlig jobb når det gjelder bekymringsmeldinger til barnevernet? Når kan vi si at nå er landets barnehager ytterst kompetente og i stand til å fange opp barn og familier som har behov for hjelp, både tidlig nok og godt nok? Jeg har forgjeves forsøkt å finne et måltall på dette. Hvordan kan man da si at barnehagen er underrepresentert? Uten i det minste et forsøk på en analyse av hvor mange bekymringsmeldinger vi kan forvente fra barnehagen, blir det ren synsing å påstå at barnehagene er underrepresentert. Og enda verre: Her er det synsing basert på fullstendig feil bruk av statistikk. Jeg kan dermed ikke presentere et slikt måltall, men jeg håper det enten finnes godt gjemt et sted, eller at det snarest utarbeides en rapport som analytisk kan presentere barnehagens forventede andel av de totale bekymringsmeldingene.

Kan barnehagens andel faktisk være enda større?
Barnehagene bruker lengre tid på en prosess som fører frem til en bekymringsmelding enn for eksempel en nabo eller et familiemedlem. Det må de, fordi de skal opptre profesjonelt. De skal faktisk gjennomføre en samtale med foreldrene der de i mange tilfeller legger frem bekymringsmeldingen. Optimalt sett skal begge parter da skrive under og sammen søke hjelp. En person i nettverket trenger ikke gjøre dette, men kan ringe inn en bekymring og dermed er meldingen registrert. At det to måneder senere dukker opp en bekymringsmelding fra barnehagen, registreres i mange tilfeller ikke i statistikken, så sant meldingen ikke inneholder nye saksopplysninger. Det er den første som melder som registreres, senere meldinger vil registreres som dokument i saken.

Bufdir har skjønt det
Følgende kan leses i Bufdir sin gjennomgang for 2016: «Barnehagen er en viktig melder for småbarn. Barnehagen melder naturlig nok oftest bekymring om barn i barnehagealder. Det innebærer at selv om barnehagen de siste årene ikke har stått bak mer enn 5 % av alle meldinger, står de for 19 % av meldingene om barn fra 3 til 5 år. Barnehagen er dermed den viktigste melderen for denne aldersgruppen, etterfulgt av barnevernstjeneste (15 %) og politi (14 %).»
Kilde: https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnevern/Bekymringsmeldinger/

Hva så og hva nå?
Vi som jobber i og med barnehagen og møter barn og familier som trenger hjelp har helt sikkert forbedringsområder. Det tror jeg også mange barnehagefolk er klar over. Det vil jeg anta at andre instanser som politi, helsestasjoner, leger og barnevernet selv også har. Derfor er det særdeles uheldig at det påstås at barnehagene underrapporterer når denne påstanden er basert på feilaktig bruk av statistikk. Og skal man i det hele tatt bruke statistikk som grunnlag for påstand om underrapportering, må man utarbeide noen måltall som kan angi hvor stor andel av bekymringsmeldingene den enkelte instans bør ha innenfor den enkelte aldersgruppe. Alle instanser har et ansvar for disse utsatte barna, og hver og en bør gå i seg selv og lete etter forbedringsområder. Slik barnehagene gjør.
Kilde: https://www.ssb.no/statbank/table/10674/

Vi har bedt relevante fagpersoner/instanser om å kommentere tallene

Solveig Valseth er avdelingsdirektør i analyseavdelingen Bufdir:
Når vi ser på statistikk over hvem som melder bekymring om barn, er det også viktig å se på barnas alder. Dette fordi mange av instansene i statistikken kun har kontakt med barna i visse perioder av barnas oppvekst. Selv om barnehagen sto bak omtrent 5 % av alle meldinger i 2017, sto de i 2017 for 22 % av meldingene om barn fra 3 til 5 år. Barnehager har dermed den største andelen av bekymringsmeldinger for denne aldersgruppen, etterfulgt av barnevernstjeneste (16 %) og politi (12 %).

Line Melvold er daglig leder i STYD kommunikasjon AS, er barnehagelærer og har 20 års erfaring fra arbeid i barnehager.
Som på så mange andre områder som blir omtalt i ulike artikler og på diverse nettsteder, vil det være nødvendig å se nøye på tallene som blir presentert og hva de egentlig betyr. Denne gangen også når det kommer til bekymringer meldt av barnehagen til barnevernet. Det var dessverre ikke overraskende at tallene som har blitt brukt er feil.

La det være sagt en gang for alle: feil bruk av tall slik det avdekkes i artikkelen skal ikke skje, og i verste fall kan det gå utover barn og barns livskvalitet. Det er ikke godt nok å ikke melde når barn vokser opp i et utrygt omsorgsmiljø, og det er heller ikke godt nok å melde uten å ha en profesjonell, faglig og objektiv dokumentasjon. Barn som lever i miljøer der deres rettigheter ikke blir ivaretatt, må vi som offentlige omsorgspersoner ta ansvar for slik at de får den livskvaliteten ethvert menneske fortjener. Det krever et solid tverrfaglig samarbeid som fungerer i praksis.

Det blir også helt nødvendig å ikke blande sammen tall, samarbeid og følelser når vi diskuterer noe så livsviktig og komplekst som barn som lever med omsorgssvikt, vold og overgrep. Vi må holde fokus på hvert enkelt barn og hver familie på en profesjonell måte. Disse barna sanser inn sine egne liv og opplevelsene setter seg som spor både i kropp og sinn. Og blir værende der. Resten av livet. Kjernen er enkel: det handler om kunnskap og personlig profesjonell relasjonskompetanse til å stå helstøpt i de ulike situasjonene som støtte i livet til barna som bærer tungt. Det er vår plikt og vårt ansvar å bære for og sammen med barna. Da skal ikke vekten bli tyngre av tall som forteller at vi ikke gjør jobben vår.

Inge Nordhaug er spesialkonsulent i Ressursenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (RVTS Vest) og viser til eige arbeid (Kva ser vi-kva gjer vi, 2018. Fagbokforlaget) i sin kommentar:
Tilsette i barnehagar og til dels og i skular har fått kritikk fordi dei melder lite til barnevern. Det er likevel slik at noko av kritikken er basert på dårleg lesing av statistikk. Barnehagar er ofte skulda for å stå for berre om lag 5% av meldingane til barnevern, men om vi finles statistikk i aldersgruppa 3-6 år står dei for om lag 20 % av meldingane og er den instansen som melder mest i aldersgruppa. Av borna i 0-2 år står dei for om lag 4,6% av meldingane.. Vi kan likevel konkludere at barnehagar i liten grad melder til barnevern knytt til dei minste barna.

Det er og slik at om barnehagen melder så vil barnevernet sjølv også melde søsken inn i tilknyting til denne meldinga. Men likevel er det tydeleg at meldingane kjem oftare når barn får språk. Teikna på omsorgssvikt når det gjeld dei minste barna vert oftare oversett.