– Utfordringene for de ansatte i barnehagene er mange, men når det gjelder inkludering er det tre perspektiver som er særlig viktige: Å opparbeide tillitsfulle relasjoner, å ta et reelt barneperspektiv, og å ha en bred forståelse av hva læring er, sier Bent Lund Madsen.

Madsen har lang og bred erfaring fra arbeid med "inklusion", som er begrepet danskene bruker for inkludering. Han har blant annet vært forsker ved Danmarks Pædagogiske Universitet, lektor ved Profesionshøyskolen København og leder ved Nationalt Videncenter for Inklusion og Eksklusion. Da sistnevnte ble nedlagt, etablerte han og tre kollegaer InklusionsAkademiet, som arbeider med forskning, veiledning og utvikling på dette området.

Hva er inkludering?
Bent Lund Madsen peker på fem sentrale punkter når man skal prøve å definere inkludering. For det første er inkludering en samfunnsvisjon om at alle borgere skal ha like muligheter for å delta, både i samfunnets demokratiske prosesser og i form av lik adgang til hverdagslivets felleskap.

Det handler om å skape like muligheter i livet

For det andre er det et pedagogisk mål: Barnehager og skoler skal sørge for at barn får lik adgang til de livsarenaene som bidrar til dette, ved at barna får delta i fellesskap med muligheter for å tilegne seg personlige, sosiale og faglige kompetanser.

– Men inkludering er også et pedagogisk middel, en pedagogisk prosess og en pedagogisk praksis, sier Madsen.
– Inkludering er ikke bare et mål, men også et middel til – og en forutsetning for - å skape bedre trivsel, læring og utvikling. Det er samtidig en dynamisk prosess uten sluttmål, der man arbeider med deltakerne sosiale posisjoner og roller i ulike typer fellesskap. Den profesjonelles oppgave, for eksempel barnehagelærerens, er å sette rammer for fellesskapene som gjør at alle har  muligheter for å delta. Og sist, men ikke minst, handler det om å skape en inkluderende pedagogisk praksis.

Inkluderende praksis

– Og hva kjennetegner en slik praksis?

– En inkluderende pedagogisk praksis kjennetegnes ved at de profesjonelle praktiserer et utvidet relasjonsarbeid med fokus på et individuelt perspektiv, et relasjonelt perspektiv og et sosialt kontekst-perspektiv. Dette handler blant annet om å bygge gode, tillitsfulle relasjoner, både mellom barn og voksne, og barna imellom. Men det handler i høy grad også om å ta barnas perspektiv, og dermed diskutere hva dette innebærer. Å jobbe "i barnehøyde", som vi gjerne snakker om, betyr å legge merke til hva barnet er opptatt av og hva barnet prøver å si. Med andre ord å være nærværende, sier Madsen.

Det handler dessuten om læringssyn og læringsforståelse, mener han. I barns egne fellesskap skjer det mye, og det blir viktig å ha en vid læringsforståelse.

– Barn lærer hele tiden. De lærer alltid når de er sammen med andre barn. Hvem er jeg? Hva kan jeg? Hvem er vi? Hva kan jeg lære av de andre? Barn lærer av å være sammen, og de lærer av måten de er sammen på. Disse perspektivene er det viktig at de voksne rundt barna har med seg, sier Madsen.
– Og aller viktigst: At det pedagogiske personalet alltid har et blikk for de barna som kan være i faresonen for ikke å bli inkludert. De som ikke har like muligheter for å delta i fellesskapene i barnehagen. Å ha dette blikket handler ikke minst om å være bevisst på måten man tilrettelegger på.

Normalitet – en kilde til eksklusjon
– Du og dine kollegaer i Inklutionsakademiet er også opptatt av normalitetsbegrepet, og at forventningene til normalitet kan være en kilde til ekskludering. Hvordan da?

– Her spiller de voksnes personlige livserfaringer en stor rolle. For hva er normalt? Og hvilke erfaringer og opplevelser bygger vi våre holdninger på? Undersøkelser viser at fagpersoner har både formelle og uformelle forventninger til barns sosiale atferd, og noen ganger kan rammene bli nokså snevre. For eksempel: Vi vil gjerne si at et normalt barn er et aktivt barn. Men hvis barnet er for aktivt, så vil noen si at dette er unormalt. Kanskje komme med en ADHD-diagnose til og med. Eller hvis barnet er for lite aktivt, så synes man også at det er problematisk og "unormalt".

Barn har ulike sosiale handlingsstrategier, som i varierende grad matcher eller bryter med de forventningene som er tilstede i en gitte situasjon. Utsatte barn bryter ofte med disse forventningene, denne "skjulte orden" som ofte finnes, enten fordi de ikke forstår den eller fordi de vil yte motstand mot den, sier Madsen.

– Barn som bryter med forventet normalitet vil ofte utløse reaksjoner og sanksjoner som synliggjør dem som normbrytere i det aktuelle fellesskapet, og med risiko for marginalisering.
– Her kreves det en høy grad av bevissthet, for dersom vi har for fastlåste forventninger til hva som er normalt, og dermed vil sette inn tiltak dersom barnet opptrer utover disse grensene, så kan det lett føre til at barnet i noen situasjoner blir ekskludert fra fellesskapet

Skeptisk til "sosial arv"

– Apropos forventninger: Begrepet "sosial arv" har lang tradisjon blant pedagoger, men kan kanskje fungere som negative forventninger og dermed forsterkes?

– Jeg bruker ikke begrepet "sosial arv" i mitt arbeid, nettopp fordi det kan ligge noen slike fallgruver der.

Min erfaring er at mange pedagoger har en for snever forståelse av hva sosial arv er, at dette er noe barn arver fra sine foreldre og vanskelig å gjøre noe med

Men statistikk viser at de aller fleste barn klarer seg godt, uavhengig av "arven" fra foreldrene, og derfor må vi vokte oss for å forvente noe annet av enkelte barn enn av andre. I tillegg er det ikke mye barnehagen kan gjøre med hjemmeforholdene. Derfor skal barnehagen konsentrer seg om å jobbe med det inkluderende fellesskapet ­ det er der de kan gjøre noe, sier Bent Lund Madsen.

* InklusionsAkademiet er et faglig nettverk med ekspertise på inkluderende miljøer i barnehager, skoler, spesialinstitusjoner og sosiale tilbud. Se www.inklusionsakademiet.dk